Norske Stasi-agenter. Hvorfor er de ikke avslørt?

Førsteside  »  Politikk  »  Norske Stasi-agenter. Hvorfor er de ikke avslørt?
22. aug. 2012 3 kommentarer ›› Anders B. WerpFacebooktwittermail

I Stasi-arkivet i Berlin (BStU) har man hittil registrert 1.886 rapporter fra Norge. Rapportene er fra perioden 1969 til -89. 1.597 av rapportene gjelder politikk, militærvesen og våre etterretningstjenester, hele 85 %. (Kilde: Professor Helmut Müller-Enbergs, BStU) Denne svært høye prosentsatsen skiller Norge klart fra de andre nordiske landene.

Rapportene opererer kun med agentnummer og agentens kodenavn. De kan derfor ikke uten videre kobles direkte til agentenes virkelige identitet.

Stasis hovedkvarter i Normannenstrase, Lichtenberg. (Foto: Hans Petter Fosseng/Flickr)

Så vidt jeg vet er ingen dømt for denne spionasjen her i Norge. Det er grunn til å tro at de fleste agentene var nordmenn, siden så mange rapporter gjelder interne forhold i det norske samfunn.

I flere år har det forundret meg at det er så liten oppmerksomhet rundt og interesse for å avdekke norske agenter for det undertrykkende regimet i Øst-Tyskland, «den sosialistiske stat av den tyske nasjon». Med noen hederlige unntak så er det svært få norske journalister og forskere som har engasjert seg i temaet. For det finnes nemlig nøkler som kan gjøre det mulig å koble de nevnte rapportene til agentenes virkelige identitet. Disse nøklene heter Rosenholz-arkivet.

Dette innlegget handler om disse nøklene, og om kritiske spørsmål ved hvorfor norske myndigheter ikke har gjort noe for å få disse nøklene.

Trolig er 1.886 rapporter et for lavt antall, fordi det er resultatet av et søk med søkeordet «Norwegen». Det bør også søkes etter nøkkelord som «Norwegisch», «Norweger», «Norwegerin», «Oslo», «Drammen» og så videre.

Fra Stasiarkivet. (Kilde: BStU / Holger Kulick)

Stasi-arkivets enorme omfang er også en faktor i denne saken. Deler av arkivet ble ødelagt i 1989/90, men mesteparten er likevel intakt. Arkivet utgjør i dag 111.000 hyllemeter (over 11 mil !) med dokumenter, herav 39 millioner kartotekkort. Samt 1,8 millioner foto og titusner film- og lydopptak. Som en kuriositet kan det nevnes at man også arkiverte personers svette og kroppslukt. I tillegg har man funnet over 15.000 store sekker med makulerte dokumenter. Hittil er innholdet i 400 av disse sekkene rekonstruert ved hjelp av datateknologi. Stasi-arkivet er i dag underlagt en føderal tysk kommisjon (BStU, i Berlin) med 1.600 ansatte.

Det er på høy tid at vi tenner lyset i den norske delen av Stasi-arkivet. Men for å klare det i denne kolossale informasjonsmengden så må vi altså ha nøkler.

Nøklene

Disse nøklene befinner seg i USA, hos CIA. Dette er en samling av 381 CD-ROM-plater med informasjon fra utenladsetterretningen til Stasi. De inneholder blant annet den virkelige identiteten til mange av Stasis agenter. Originalene ble ødelagt av Stasi rett etter Berlinmurens fall i 1989. Men en kopi av filene endte under uklare forhold opp hos CIA i løpet av den tyske gjenforeningen i 1990. De var til å begynne med kun analysert i USA. De filene som omhandler tyske borgere ble returnert til Tyskland i 2003.

CD fra Rosenholz-arkivet. (Foto: BStU)

Filene omtales altså som Rosenholz-arkivet. Det inneholder tre typer mikrofilmede kartotekkort, som forenklet kan beskrives slik. F-16: Registreringsnummer, navn og adresse på personer som hadde kontakt med Stasi, eller som Stasi betegnet som interessante. Dette er  ikke et entydig kartotek over agenter, men en bruttoliste med faktiske agenter og personer som Stasi selv mente kunne være interessante. F-22: Kartotek over aktive agenter, med kodenavn, registreringsnummer og agentkategori. Sammen med registreringsnummeret fra F-16 er altså dette et særdeles viktig kartotek fordi det kobler agentnummer med agentens virkelige navn. Statistikkort: Inneholder kodenavn, agentkategori, dato for verving, motiv for verving, yrke, slektskapsforhold, m.m., samt Stasis bedømmelse av agentens ”kvalitet og troverdighet”.

At man er omtalt i Stasi-arkivet, behøver ikke bety at vedkommende var agent! Dette er det svært viktig å være klar over. Stasi registrerte mange personer som de selv oppfattet som opinionsdannere, anti-kommunister, som generelt interessante eller fordi de hadde et talent innen sitt område. Den nåværende paven, Benedikt XVI, ble for eksempel registrert. Fordi han ble vurdert som en av de «skarpeste motstandere av kommunismen» i Vatikanet.

Norske myndigheter har ikke gjort som Tyskland, de har ikke bedt om å få utlevert hele det norske materialet i Rosenholz-arkivet fra CIA. Har noe av arkivet likevel kommet til Norge? Min vurdering er at PST kun har en svært liten del av Rosenholz-arkivet som omhandler norske agenter. Og at disse opplysningene er knyttet til enkeltsaker som ble etterforsket av tidligere POT. Dette er min tolkning av svar til Stortinget fra justisministrene Storberget og Faremo, senest i et spørretimespørsmål fra undertegnede 18. april i år. Min personlige hypotese er at nåværende PST har bruddstykker av Rosenholz-arkivet i fem til ti saker.

Ved murens fall var det i følge beregninger fra BStU 2.300 aktive Stasi-agenter i Vest-Tyskland. Og mellom 300 og 400 ikke-tyske Stasi-agenter i andre vestlige land.

Hvorfor så lite fokus?

Hvorfor har ikke norske  myndigheter gjort mer for å avdekke norske Stasi-agenter? Og særlig etter 2003, da man visste at CIA satt på nøkkelopplysninger som kanskje kunne avdekke spionasjen.

Det første svaret man får av justisministeren er at sikkerhetstjenestene har prioritert arbeidet mot terror etter 11. september 2001. Det er forståelig. Men skal man virkelig bare se bort fra en så omfattende spionasje som vi her snakker om? Når man faktisk kan ha tilgang til avgjørende og avslørende informasjon om agentenes identitet og hva de har rapportert.

Berlinmuren, ved Brandenburger Tor. 136 mennesker ble drept i forsøket på å krysse muren. (Foto: bbc.co.uk/historical source)

Jeg skal ikke spekulere i andres motiver. Men jeg konstaterer at da Lund-kommisjonen la fram sin rapport i 1996, ble på mange måter lyset slått på i Politiets overvåkingstjenestes arkiver. Rapporten var og er omdiskutert, men et udiskutabelt resultat er at den med bred politisk tilslutning i Stortinget førte til et oppgjør med påstandene om myndighetenes ulovlige overvåking av egne landsmenn under den kalde krigen. Dette prinsippet om informasjonsinnhenting skal etter min mening naturligvis også gjelde for de som faktisk var agenter for utenlandske etterretningstjenester. Spioner skal ikke ha bedre rettsvern enn borgere som ble utsatt for mulig, ulovlig overvåkning fra myndighetenes side.

6. desember 2011 hadde jeg en interpellasjon til justisministeren i Stortinget. Temaet var om statsråden ville ta initiativ til å få alle opplysninger  om Stasis totale aktiviteter i Norge utlevert fra CIA. Etter en lang debatt avsluttet Faremo positivt med at hun skulle se på saken og hun sa at «jeg kan love at jeg gjør dette med stor kraft».

Så langt er det dessverre lite som tyder på at det har vært framdrift i saken. Jeg vet ikke en gang om det har vært kontakt mellom norske og amerikanske myndigheter. Det akter jeg å spørre om så snart Stortinget trer sammen i oktober.

Når det gjelder justisminister Faremo så vil jeg legge til at hun i våre samtaler har vist et engasjement i saken. Hun har en personlig forhistorie hvor Stasi-arkivet har en indirekte rolle. I 1996 måtte hun gå av som statsråd etter at det ble kjent at Berge Furre hadde blitt overvåket av Politiets overvåkningstjeneste mens han var medlem av Lund-kommisjonen. Selv kalte hun sin avgang «et politisk røvertokt». Det kan jeg forstå. Ut fra det vi vet i dag, kan det virke som om Furre-saken hadde trekk av en urealistisk forventning om at det nyåpnede Stasi-arkivet raskt og enkelt ville gi svar på hvem som hadde vært Stasi-agenter.

Etter Faremos avgang og behandlingen av Lund-kommisjonen virker det som om etterforskningen av Stasis aktiviteter i Norge gikk inn i en vanskelig fase. Og at det ble bråstopp etter at saken mot Stein Viksveen ble henlagt på grunn av bevisets stilling i november 2001.

Dette preger dessverre fortsatt myndighetenes forhold til temaet.

Direkte på justisministerens bord

I juni stilte jeg justisminister Faremo et skriftlig spørsmål om hvor mange agenter PST har oversikt over, som arbeidet for den tidligere Østtyske militære etterretningstjenesten. Svaret er svært interessant.

Faremo svarer nemlig ikke på spørsmålet, ut fra følgende begrunnelse: «Jeg mener at det ikke er en riktig bruk av PSTs ressurser å foreta en slik gjennomgang.»

Det er ingen som helst tvil om at PST har mer enn nok av viktige oppgaver. Den politiske konsekvensen av justisministerens svar er etter min mening krystallklar. Faremo frikobler PST fra kald krigs-relatert etterforskning. Ansvaret for å følge opp justisministerens uttalelser i interpellasjonsdebatten 6. desember 2011 ligger derfor helt og holdent i justisdepartementet, og dermed direkte på statsrådens bord.

Dette er klargjørende for det videre arbeidet med saken.

Hva vil Høyre?

Høyre har to målsettinger i vårt arbeide med informasjonen om Stasis arbeid i Norge:

  1. At all informasjon om Stasis virksomhet i Norge blir overført hit fra amerikanske myndigheter, så raskt som mulig.
  2. At denne informasjonen overbringes videre fra Norge til Stasi-arkivet i Berlin. Informasjonen er en del av det opprinnelige arkivet, og tilgangen på materialet blir underlagt velprøvde lover som ivaretar personvern, rettssikkerhet og åpenhet.

På denne måten vil vi bidra til å avdekke dem som virkelig var agenter for et fremmed land på norsk jord. I den grad forholdet ikke er strafferettslig foreldet, må sakene etterforskes og eventuelt føres for rettsvesenet etter norske, rettsstatlige prinsipper.

Den kalde krigen er i ferd med å bli en del av vår nære historie. Derfor ønsker Høyre å sikre viktig historisk dokumentasjon fra denne tiden.

Åpenhet vil være en måte å få leget en del av sårene etter den kalde krigen. Tysklands nye president, Joachim Gauck, nyter stor tillit og respekt. Det skyldes ikke minst hans innsats som sjef for Stasi-arkivet etter den tyske gjenforeningen. Måten han gjorde dette på var et vesentlig bidrag til forsoning. Verktøyet han brukte var åpenhet.

Hvorfor er dette viktig, mer enn 20 år etter murens fall?

Er dette viktig i dag, når den kalde krigen er i ferd med å bli historie? Det vil jeg besvare i et eget innlegg.

Tag: , ,

Kommentarer

  1. Morten Mosberg sier:

    Hei,

    har det vært noen fremgang i arbeidet med å få utlevert «nøklene» fra Rosenholz arkivet.

    Med hilsen,
    Morten Mosberg

    • Amerikanske myndigheter svarer at norske myndigheter har mottatt det aktuelle materialet. Jeg jobber videre med saken, og vil følge opp med justisministeren i en interpellasjon. Anders

  2. […] Anders B. Werp har gjort ett inlägg på sin blogg om Stasi och Rosenholz. I inlägget “Norske Stasi-agenter – vorfor er de icke avslørt” visar Werp att han bemästrar frågan om […]

Legg igjen et svar

Disse sidene benytter informasjonskapsler (cookies). mer informasjon

Dette stedet bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi den best mulige brukeropplevelsen. Hvis du fortsetter å bruke dette stedet uten å endre dine innstillinger for informasjonskapsler eller trykker "Jeg forstår", aksepterer du dette.

Lukk