25 år uten jernteppe Deler av norsk venstreside lot seg blende
av illusjonen om de såkalte folkedemokratiene i øst

Førsteside  »  Politikk  »  25 år uten jernteppe
31. okt. 2014 2 kommentarer ›› Anders B. WerpFacebooktwittermail

9. november feirer Europa et helt spesielt 25 års-jubileum.  Da falt Berlinmuren. På et øyeblikk var Europas jernteppe historie og millioner av øst-Europeere forkastet kommunismens diktatur. Veien fra undertrykkelse til demokrati har vært tung og krevende for mange. Men det er svært få som ønsker seg tilbake til ensretting og ideologisk underkastelse.

Foto: Senate of Berlin

I år er det 25 år siden Berlinmuren falt. Øst-Tysklands befolkning samlet seg under parolen «Vi er folket» – «Wir sind das Volk». Kraften var uimotståelig, og den kommunistiske illusjonen var sjanseløs mot befolkningens fredelige ønske om frihet. Foto: Senate of Berlin

Mange på norsk venstreside lot seg blende av illusjonen om de såkalte folkedemokratiene i øst. Delegasjonene til og reisebeskrivelsene fra land som DDR, Romania og til og med Albania var mange og blomstrende. Man lot seg varte opp, og man tok med seg diktaturets propaganda hjem.

Et eksempel er SV som i 1975 ga ut studieheftet «Forholdene i sosialistiske land», i hovedsak en veiledning til partiets medlemmer om hvor­dan man skulle forholde seg til kritikk av Sovjetunionen og Øst-Europa. I heftet slås det blant annet fast at «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger som kriterier for kritikk av sosialistiske stater». Det er jo ganske elegant i grunn. At man ganske enkelt fratar politiske motstandere alle ærlige hensikter, og gir seg selv definisjonsmakten.

Bård Larsen, historiker i Civita, har en interessant kronikk som utdyper denne delen av SVs politikk.

Kilde: Flickr/Christof

Berlinmuren. 136 mennesker ble drept her i forsøket på å flykte fra Øst-Tyskland . Kilde: Flickr/Christof

Hva berettiget den øst-sympatiske delen av norsk venstreside til å heve seg over den åpenbare undertrykkelsen av befolkningen i Øst-Europa? Var det fordi de selv mente at sosialismen vil det gode? Og at denne velmente intensjonen gjør ideologien immun mot konsekvensene? Trodde de på generalsekretær  Erich Honecker når han fortalte at Berlinmuren var et forsvar mot fascismen? Hva får  borgere i et demokrati og en rettsstat til å støtte et undertrykkende samfunnssystem og en fiendtlig stat?

Med noen unntak vier norske forskningsmiljøer og presse den kalde krigen liten oppmerksomhet. Dette er miljøer som normalt burde ha både kraft, kunnskap og troverdighet til å gi oss noen svar.

Førstegangsvelgerne ved stortingsvalget 2009 er født etter murens fall. De har ingen egne opplevelser av den kalde krigen. De må lese og lære om denne viktige epoken som i stor grad formet landet kulturelt og politisk. Derfor er det påfallende liten aktivitet for å fylle denne delen av vår nære historie med kunnskap.

Over bekken etter vann

Vi må til utlandet for å lære. 23. til 24. oktober ble det arrangert en internasjonal forskerkonferanse ved universitetet i Leuven, utenfor Brüssel. Need to Know var den beskrivende tittelen. Temaet var Østlige etteretningsstjenester og deres operasjoner i Vesten. Kald krig-forskere fra nesten hele Europa deltok. Undertegnede var eneste nordmann. Jeg var invitert for å holde et foredrag om hvorfor Norge nå ber amerikanske myndigheter om å få utlevert informasjon om mulige norske Stasi-agenter.

Sverige og Danmark var godt representert. Syd-Dansk universitet i Odense var medarrangør av konferansen. Øst-Europeiske forskere utgjorde den i særklasse største gruppen.

Inntrykkene etter konferansen er mange.

Som for eksempel Dr. Gordan Akrap og prof.dr. Miroslav Tuđman, fra univeritetet i Zagreb, Kroatia. Deres forskning indikerer at det under kommunismen i Jugoslavia ble drept mellom 270.000 og 586.000 mennesker i rene politiske utrenskninger. Det reelle tallet ligger et sted mellom disse ufattelige ytterpunktene, i følge forskerne. Likevel var president Tito vel ansett av flere på norsk venstreside.

Drepte og savnede etter den bunnløst tragiske Srebrenica-massakren i juli 1995 teller 8.373 personer. Massakren er blitt betegnet som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie. Dette må trolig omdefineres dersom de nevnte forskerne kommer til bunns i sin forskning. Hittil har arkivene til kommunistpartiet i det tidligere Jugoslavia vært hemmeligstemplet. Dette er nå i ferd med å endre seg som følge av nasjonalt og internasjonalt press. Såkalte «sterke krefter» forsøker å hindre en åpning av dette materialet.

Bloggforfatteren bak Stasi-sjef Erich Mielkes skrivebord. 25 år etter at han forlot kontoret for godt, og det undertrykkende regimet han skulle beskytte ble knust av fredelig frihet. Foto: Anders B. Werp

Eller Dr. Douglas Selvage, fra myndigheten for Stasiarkivet i Berlin. Sammen med Christopher Nehring  har han dokumentert hvordan Stasi i samarbeid med KGB i siste halvdel av 80-tallet gjennomførte en massiv desinformasjonskampanje om at AIDS-viruset var konstruert av amerikanske myndigheter. Denne desinformasjonen lever dessverre fortsatt, med negative medisinske og politiske konsekvenser.

Under en av lunsjene satt jeg ved siden av den polske professoren Andrzej Paczkowski. Han har vært en av drivkreftene bak IPN, The Institute of National Remembrance. IPN forvalter arkivene til det polske overvåkningspolitiet fra kommunist-tiden, og gjør dette tilgjengelig for allmennhet og forskning. IPN var for øvrig en annen medarrangør av konferansen. Han kunne fortelle mange interessante detaljer rundt general Wojciech Jaruzelskis maktovertakelse i 1981, og unntakstilstanden han innførte samme år for å knuse den frie fagorganisasjonen Solidaritet. Professor Paczkowski fortalte at han for en tid tilbake mottok et 200 siders brev fra den tidligere generalen. Det forteller kanskje noe om hvilken høy status forskningen og lærdommen fra den kalde krigen har i de mest berørte landene.

Det var også sterke personlige erfaringer, som forskeren Petre Opris fra Romania. Han var vernepliktig soldat under de dramatiske dagene mot slutten av kommunistregimet. I en kaffepause fortalte han oss rolig om hvordan han sammen med et 20-talls medsoldater ble utkommandert for å hindre at den lokale befolkningen skulle angripe et distriktskontor til det forhatte hemmelige politiet Securitate. Snart står soldatene ansikt til ansikt med et par hundre demonstranter, og offiseren beordrer soldatene til å åpne ild. Ingen løfter geværet. Ordren gjentas to ganger til, men ingen adlyder. Deretter løste situasjonen seg opp, slik hele diktaturet til Nikolae Ceaușescu ble pulverisert på få dager.

Foto: Anders B. Werp

En liten del av det enorme Stasi-arkivet. Foto: Anders B. Werp

Den forskningsbaserte kunnskapen om den kalde krigen er stor i mange land. Jeg reiste hjem med et knugende bilde av det kolossale omfanget av undertrykkelsen bak jernteppet. Samtidig hadde jeg med meg ekkoet fra våre hjemlige politiske debatter på 80-tallet. Hvordan ville disse debattene vært om vi hadde visst det vi vet i dag om østblokkens kulisser?

På flyet tilbake leste jeg Ingrid Brekkes nylig utgitte bok, Da øst ble vest. Her er det en nydelig passasje om en tysk kunstkurator som var 20 år i det mirakuløse året 1989. Hun mener at hennes generasjon er den mest priviligerte av alle: «Vi lærte at alt er mulig.» En konsentrert og treffsikker oppsummering av hendelsene det året, og konsekvensene av disse. Men har vi tilegnet oss den nødvendige kunnskap for å hindre at skyggesidene av historien om den kalde krigen gjentas? I mange land, ja. I Norge, tja. Boken anbefales.

Ingen forskningsbidrag, men likevel forventning

Det var som nevnt ingen norske forskningsbidrag. Likevel er det stor interesse for hva som skjer i Norge framover. Dette skyldes at regjeringen har tatt det første skrittet for å få overlevert den norske delen av CIAs Rosenholz-kartotek. Dette er et unikt initiativ. Hvis overleveringen blir en realitet kan det bane veien for at en stor mengde ny og viktig informasjon fra den kalde krigen også kan søkes overlevert til andre land.

Rosenholz-kartoteket er en samling med mikrofilmede kartotekkort, med opplysninger om interessante personer i Stasis øyne og om reelle Stasispioner.

Jeg hadde for øvrig en hyggelig samtale om det norske initiativet med en av konferansens mest toneangivende deltakere, professor Mark Kramer. Han er direktør for kald krigs-studiene ved Harvard universitetet i Massachusetts. Han roste vårt initiativ, og ville bidra så godt han kunne gjennom sitt nettverk.

Det lover godt.

Tag: , , , ,

Kommentarer

  1. Tack för sammanfattningen! Inser att jag borde varit på konferensen. De forna östeuropeiska ländernas egna forskning är superintressant. Hade varit kul att höra Selvage också. Dock är jag inte helt enig med dig om att Sverige var särskilt väl representerat. Visserligen satt den f d IB-agenten Svante Winqvist i publiken och en svensk forskare höll, om jag förstod det rätt, föredrag om Asien. Men var i hela fridens namn är svensk europeisk kalla krigsforskning ur ett underrättelseperspektiv? Den är dånande frånvarande.

    I Danmark gjorde PET-kommissionen ett strålande arbete som lett till ökad medvetenhet kring den nära historien. Du har många forskare på kalla kriget här och utgivningen av böcker är superintressant. Här åker forskare till Moskva och journalister också och tittar i arkiv, och här har man till exempel gett ut ett 700-sidigt kalla krigs-lexikon. Vad har Sverige och Norge? Jag har ej koll på norska «marknaden» men vet att Sverige har väldigt långa sekretesstider så vi har mycket kvar att göra på andra världskriget innan vi kan börja med den historiska företeelsen kalla kriget.

    http://tankaromib.wordpress.com/2013/06/13/christoph-andersson-om-stasiforskningen-i-sverige-och-hur-ser-forskning-om-kalla-kriget-ut-i-sverige/

    //Lena

    • Lena. Konferansen var vel verdt et besøk! Når man ser omfanget, interessen og ikke minst publiseringen av forskningsmateriale fra andre land, blir kontrasten til våre land enorm. Michael Fredholm holdt et interessant foredrag om den svenske signaletteretningen. Jeg skal ikke måle våre land opp mot hverandre, men jeg konstaterer at fra Norge var det absolutt ingen forskere.

      Vi har nok de samme utfordringer som dere når det gjelder tilgangen til dokumentasjon fra den kalde krigen. Men også her har den nye regjeringen gitt løfterike signaler. Jeg snakket med Thomas Wegener Friis, og han har nå fått tillatelse til å se materiale hos vårt PST, relatert til Stasis virksomhet under den kalde krigen. Jeg skal snakke mer med ham om det finnes rammer rundt denne tilgangen.

      Jeg kommer til å følge denne tematikken videre politisk.

      Anders

Legg igjen et svar

Disse sidene benytter informasjonskapsler (cookies). mer informasjon

Dette stedet bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi den best mulige brukeropplevelsen. Hvis du fortsetter å bruke dette stedet uten å endre dine innstillinger for informasjonskapsler eller trykker "Jeg forstår", aksepterer du dette.

Lukk